Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
99
De elendige
ropte og skrek, men han møtte ikke nogen. To eller tre
ganger løp han ut på sletten mot noget som han trodde
var en som lå eller krøp sammen, men det var ikke annet
enn busker eller store stener. Til slutt stoppet han da
han kom til et sted hvor tre stier krysset hverandre.
Månen hadde stått op. Han stirret utover sletten og
ropte for siste gang. «Lille*Gervais! Lille*Gervais! Lille*
Gervais!» Ropet blev borte i tåken uten å gi nogen gjen*
lyd engang. Han mumlet en gang til: «Lille*Gervais,»
men stemmen var nu svak og næsten uhørlig. Det var
den siste kraftanstrengelsen; med ett sviktet knærne under
ham som om en usynlig makt plutselig hadde overveldet
ham med vekten av hans onde samvittighet, han seg ned
på en stor sten, med hendene i håret og hodet mellem
knærne og ropte: «Jeg er en usling!»
Da smeltet hjertet i ham og han gav sig til å gråte.
Det var første gang på nitten år at han gråt.
Da Jean Valjean hadde kommet ut av biskopens hus,
var han som vi har sett, kommet helt ut av den tanke*
gang han til da hadde hatt. Han kunde ikke seiv greie
ut, hvad som gikk for sig i ham. Han hadde gjort sig
hard overfor biskopens fromme gjerning og milde, vennlige
ord: «De har lovet mig å bli et godt menneske. Jeg har
kjøpt Deres sjel. Jeg drar den vekk fra mørkets ånd og gir
den til Gud.» Disse ordene lød stadig for ham. Han
kjempet imot denne himmelske overbærenhet med det
hovmod som er det ondes vern i oss. Han hadde en
uklar følelse av at tilgivelsen fra denne presten var det
hårdeste støt, det frykteligste angrep, som til nu hadde
vært rettet mot ham; at hans forherdelse vilde vare for
alltid om han stod imot denne mildheten, at han, hvis han
gav efter, måtte gi op det hat som andre menneskers
gjerninger hadde fylt hans sjel med i alle disse år, og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
