Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
134 Victor Hugo
blev sittende på dørterskelen. De to kvinnene gav sig i
snakk med hverandre: «Jeg heter madam Thénardier,-»
sa moren til de to småpikene. «Vi eier dette vertshuset,»
og så nynnet hun videre på visen.
Denne madam Thénardier var en rødhåret, kjøttrik,
svær kone; en soldaterkonetype i all sin uskjønnhet.
Underlig nok hadde hun noget smektende ved sig; det
kom av romanlesning. Det var en mannhaftig kokette.
Gamle romaner som fyller kokkejenters fantasi får slike
utslag. Hun var ung enda; snart tredve år. Hvis denne
konen som satt der på huk. hadde stått opreist, vilde
kanskje den svære brede skikkelsen som lignet en om*
reisende markenskjempekvinne, straks ha skremt den
fremmede og svekket hennes tiltro, så det ikke hadde blitt
noget av det vi nu skal fortelle. Livsskjebner avhenger
ofte av om et menneske sitter eller står.
Den fremmede fortalte sin historie, litt endret: At hun
var arbeiderske; at hennes mann var død; at hun ikke
kunde få arbeide i Paris; at hun var på vei for å få ar*
beide annetsteds. i sin hjembygd; at hun hadde dradd
fra Paris samme morgen til fots; at hun hadde kjørt nosen
stykker av veien; at den lille hadde gått litt, men ikke
meget, hun var så liten, og at hun hadde mattet bære
henne på armen og så var den lille skatten sovnet. Og
så kysset hun den lille piken så heftig at hun våknet.
Barnet åpnet øinene; de var store og blå som morens,
og så. på hvad? Ikke noget, alt, med dette alvorlige,
stundom strenge blikk som småbarn har og som er en av
deres lysende uskvlds hemmeligheter for våre tusmørke*
evner. En kunde si at de føler sig som engler og vet at
vi er mennesker.
Så gav barnet sig til å le og tross moren holdt
igjen, gled det ned på jorden med den ukuelige energi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
