Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
De elendige 143
sig fra ambulanse til ambulanse like til kantonnementene
ved Loire.
Under restaurasjonen kom han på halv sold, så blev han
satt til å bo i Vernon, d. v. s. under politiopsikt. Kong
Ludvig XVIII som regnet alt det som gikk for sig i de
hundre dager for uskjedd, hadde ikke godkjent ham som
officer av æreslegionen, og heller ikke oberstgraden, eller
barontittelen. Og han på sin side lot aldri nogen leilig*
het gå fra sig til å underskrive: «Oberst, baron Pontmercy.»
Han eide bare en gammel blå drakt; men han gikk aldri
ut uten å bære æreslegionens officersrosett. Statsadvcw
katen lot reise tiltale mot ham for «urettelig bruk av
denne dekorasjon». Da han fikk vite dette gjennem en
officiell meddelelse, svarte Pontmercy med et smil: «Jeg
vet ikke om det er mig som ikke lenger kan fransk, eller
det er Dem som ikke kan tale det, men dette skjønner
jeg virkelig ikke.» Så gikk han ut med rosetten på åtte
dager i trekk. De våget ikke å gjøre ham noget. To
eller tre ganger skrev krigsministeren og ekspedisjons*
chefen til ham med slik utenpåskrift: «Til hr. kaptein
Pontmercy.» Han sendte brevene uåpnet tilbake. Det
var på samme tiden at Napoleon på St. Helena gjorde
det samme med de skrivelsene sir Hudson Lowe sendte
til general Bonaparte. En morgen han møtte statsadvo*
katen på gaten i Vernon, gikk han bort til ham og spurte:
«Hr. statsadvokat, har jeg lov til å bære arrene mine?»
Han hadde ikke annet å leve av enn den lille halve
eskadronschefslønnen, og hadde leid det aller minste hu*
set han kunde finne i Vernon og bodde som vi har sett
alene der. Under keiserdømmet hadde han funnet tid
til å ekte frøken Gillenormand. Den gamle storborgeren
hadde vært bunnergerlig, men hadde til slutt gitt eiter med
et sukk, idet han sa: «De fornemste familier kan bli nødt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
