Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Victor Hugo
196
Marius’s politiske feber var borte. Revolusjonen av
1830 hadde bidradd til det. Han var fremdeles den
samme, men heftigheten var vekk. For å si det klart:
han hadde ikke lenger meninger, men samhu med. Hvil*
ket parti hørte han til? Menneskehetens. Innenfor men*
neskeheten hadde han valgt Frankrike, innenfor nasjonen
valgte han folket, innenfor folket valgte han kvinnen. Han
foretrakk en idé for en kjensgjerning, en dikter for en
helt, og såtte Jobs bok høiere enn slaget ved Marengo.
Og når han så efter en dag i grublerier om aftenen gikk
hjem langs bulevardene og han mellem grenene på tærne
så det uendelige rum, lys uten navn, avgrunner, mørke,
hemmelighetsfullhet, blev alt menneskelig lite for ham.
Han trodde, og hadde kanskje rett i det, at han nu hadde
nådd frem til sannheten om livet og filosofien. Dette
hindret ham ikke i å legge planer for fremtiden.
Bortimot slutten av året 1831 fortalte den gamle konen
som stelte for Marius, at nu holdt naboen, den elendige
familien Jondrette, på å bli kastet på porten. Marius
som næsten alltid var ute, visste knapt at han hadde
naboer: «Hvorfor skal de kastes ut?» sa han. «Fordi
de ikke betaler leien. De skylder for to terminer.»
«Hvor meget er det?» «Tyve francs,» sa den gamle
konen. Marius hadde tredve francs i en skuff. «Se
her,» sa han, «her er fem og tyve francs, betal for de
stakkars menneskene og gi dem fem francs, men si ikke
at det er fra mig.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
