Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
228 Victor Hugo
tørr brødskorpe som lå og mugnet i støvet; hun kastet
sig over den og tok til å gnage på den mens hun mumlet:
«Den er god! Den er hårdl Jeg knekker tennene på den.»
Og så gikk hun.
V
Marius hadde levd fem år i fattigdom, i mangel, ja
endog i stor nød; men han skjønte nu at han slett ikke
hadde lært virkelig elendighet å kjenne. Den hadde han
nettop sett. Den som bare har sett mannens elendighet,
har i virkeligheten ikke sett noget; en må se kvinnens
elendighet. Den som ikke har sett annet enn en kvinnes
elendighet, har ikke sett noget, en må se et barns elen*
dighet. Når mannen når til den ytterste grense, når han
også til de ytterste midler. Ve da de forsvarsløse vesener
omkring ham! Sannhet, ungdom, ære, uskyld, blyghet,
jomfruelighet, alt ofres under denne jakten efter utveier,
som fører til skjensel og som trives med den. Denne
unge piken hadde vist sig for Marius som en utsending
fra mørket.
Marius låstet næsten sig seiv for at han hadde vært så
optatt av drømmerier og kjærlighetssorger at han ikke
før nu hadde kommet til å kaste et blikk på naboene. Da
han hadde betalt husleien for dem, hadde det vært rent
mekanisk; enhver kunde gjort det samme; men han,
Marius, burde ha gjort mere. Bare en vegg skilte ham fra
forlatte skapninger som famlet omkring i mørket, skilt
fra alle andre levende; han kunde høre dem puste, eller
riktigere ralle like ved siden av sig, og han hadde ikke
brydd sig det spor om det. Hver dag, hvert øieblikk
kunde han gjennem veggen høre dem tråkke, gå, komme,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
