- Project Runeberg -  Inger-Johanne-bøkerne og andre fortællinger for gutter og piger / I. Vi barn. Fra vor by. Karsten og jeg. Hos onkel Max og tante Bette /
21

(1915-1916) [MARC] Author: Dikken Zwilgmeyer
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

21

„Nu kan dere lite paa at Peder faar juling," sa Karsten,
— han følte ogsaa det spændende ved øieblikket. „Men var
det mig," han blev meget ivrig, „saa vilde jeg lægge mig paa
ryggen og spænde med benene i luften, saa ingen kunde komme
mig nær. Han skulde ikke faa slaa mig, nei, det skulde han
være blaa for."

Det var rent forbi med festen. Ezekiel foreslog vi skulde
drikke vinen i en fart, — kakerne delte vi likelig — og saa
klavret vi nedover; men vi tok vor havevei, ikke provsteveien.
Vi bare hvisket, snakket ikke høit før vi var nede. — Vi fik
skjend, dygtig skjend av provsten; men mamma graat næsten da
!iun hørte for en ulykke vi nær hadde gjort. Og mammas taarer
husker jeg meget bedre nu end provstens skjend.

Da vi siden spurte Peder hvorledes det var gaat ham, svarte
han ikke, men bare smilte mat.

Ja, slik gik det til!

Jeg har lyst til at fortælle litt om en lærer vi hadde her nylig,
som het Eiebakke. Ikke fordi at der er noget morsomt at
skrive om ham — nei, det er bare, bare sørgelig, men
fordi det kanske kunde lette mit hjerte — for jeg var lei,
avskyelig lei mot ham, og nu angrer jeg det saa usigelig. Og nu
er han død, og selv om jeg angret mit hjerte itu, eller krøp
paa knæ alle mine dage, kan jeg ikke saa meget som faa bedt
ham om forladelse engang. Det er det sørgeligste av alt. Jeg
har ofte tænkt at større sorg findes nu vel ikke i verden. Og
tænk, den har jeg, Inger Johanne, alt prøvd, endda jeg ikke
er mere end tretten aar gammel.

Jeg husker saa godt den første dag Eiebakke kom paa
skolen. Idetsamme bestyreren fulgte ham ind i vor klasse,
snublet Eiebakke i dørstokken, og bardus, der laa han paa alle

EIEBAKKE

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 11:03:30 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ingerjohan/1/0033.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free