- Project Runeberg -  Inger-Johanne-bøkerne og andre fortællinger for gutter og piger / III. Lille Jan Bluhme. Kongsgaardgutten. Paul og Lollik /
194

(1915-1916) [MARC] Author: Dikken Zwilgmeyer
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

194

„Men De er forandret" — hun hadde spekulert paa om
hun skulde si du eller De, men naar han sa „De", saa maatte
jo hun ogsaa — forresten blev hun næsten som genert fordi
han saa saa længe paa hende.

>Ja> jeg vet det," sa han rolig.

„Saa snakker De vel ogsaa mere nu," sa Lollik og lo.

„Nu husker jeg Deres latter," sa han dæmpet og
langsomt, „nei, jeg er bange at jeg er like taus som da jeg var
gut."

Hvor nydelig Lollik syntes det var at han talte saan dæmpet.

„Men danse kan De vel nu?"

„Litt bedre maaske."

„Aa, hvor tung De var at trække paa."

„Og saa snild De var."

„Var jeg?" Hun lo igjen den morsomme, trillende
latteren.

Hendes egen stemme hørtes saa høi mot hans.

„Jo, De er aldeles den samme," sa han igjen.

„Og De som er blit saa flink."

„Nei."

„Jo — jeg burde vist genere mig rasende."

„Jeg kan ikke tænke mig Dem genert."

Ja, der kan en bare se hvor dumme herrer er, tænkte
Lollik, at han ikke forstaar hvor forfærdelig genert jeg er nu,
jeg snakker jo aldeles vildt.

„Husker De det ballet paa Nessund?"

Jo da, Lollik husket det.

„Det er et av mine smukkeste minder fra barneaarene."

Lollik kunde ikke rigtig si hvori det ståk, men fra det
øieblik forstod hun at han var kommet herned for hendes
skyld, og at han var glad i hende.

Fra dette øieblik brydde hun sig ikke det spor mere om
sin gamle røde kjole.

Men saa var det ogsaa den deiligste aften hun hadde
oplevet.

Hvor de danset, og hvor de snakket, hun og Paul Borch.
Der var for Lollik ingen anden end Paul Borch paa det
ballet.

Uten at de merket det, sa de „du" til hinanden. Da de
saa opdaget det, gjorde ingen av dem nogen bemerkning om det,
men vedblev at si „du" som om de hadde gjort det den hele

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 11:03:45 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ingerjohan/3/0208.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free