- Project Runeberg -  Inger-Johanne-bøkerne og andre fortællinger for gutter og piger / V. Maja. Frøken Lybæks Pensionatskole. Hos farfar på Løvly /
127

(1915-1916) [MARC] Author: Dikken Zwilgmeyer
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

127

maa jeg jo ta den igjen — men der kan du se, hvor meget
gladere jeg er i dig — det hadde vist aldrig faldt dig ind at
gi mig en saa kjær ting.

Ialfald hadde jeg nu ikke tat den igjen, tænkte Else.

Maria kysset sin vifte og ståk den igjen ned i sin kuffert,
og om eftermiddagen reiste de fremmede gjester.

Froken Lybæk spurte Else om hun ikke vilde følge med
til stationen: „Det ser jo ut som Maria har fattet et
overmaade varmt venskap for dig," sa hun.

Ved avskeden omfavnet Maria Else: „Det skal være mig
en fest naar jeg ser dig igjen," sa hun indsmigrende.

Else stod stiv som en kjep. „Husk dit løfte at besøke mig
i Spanien," ropte Maria fra kupévinduet. Det hadde aldeles
ikke været tale om nogetslags løfte i den anledning, saa Else
saa meget uforstaaende ut. Toget bruste avsted, og Else følte
likesom en lettelse.

„Maria var mig for overdreven," sa frøken Lybæk
misbilligende da de kjørte tilbake.

I PINSEN

Det var næsten utrolig at hun bare hadde været hjemmefra
to maaneder, syntes Else. Det kunde gjerne være
like-saa mange aar.

Saa merkelig smaat alting var blit her hjemme. Bare
bakken op fra dampskibsbryggen, den stod da for Else som
meget, meget større. Og skipper Tallaksens hus hadde da
krøpet forunderlig sammen.

For ikke at tale om heiene. De var jo blit saa låve
allesammen. Der hvor hun før hadde syntes det var vanskelig at
komme op, der var det nu den letteste sak av verden.

Og dagligstuen hjemme var ogsaa krøpet sammen, det var
rent ut merkelig, var det. Men det som ikke hadde blit mindre,
det var guttene. For saa stor som Magnus var blit da hun
saa ham paa bryggen, — hun kjendte næsten ikke gutten igjen

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 11:03:58 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ingerjohan/5/0141.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free