31 lingen. Og nu fulgte den henne selv — målte hen- nes dager og timer helt inn i søvnen hver evige kveld med sin høilytte tikking. Og vekket henne hver morgen med skramlingen sin. - Der lå en sammenkrøllet skitten femkrone og litt småmynt, som hun mekanisk talte flere ganger. For hun kunde ikke huske annet enn at der skulde være mer. Nei — syv kroner og seksten øre — syv kroner og — jo, det var sant, syersken hadde fått penger igår — et avdrag. Hun blev så besynderlig lam i hjernen. Det rakk ikke, hun skulde ha egg også — hadde jo lovet barna . . Sko til Hans og Frik. De skulde hatt litt brus og sånt også. Og så var det middagsmat — og så var det imorgen, og en uendelig lang rekke av dager. Sove, tenkte hun, hvile — en uke, en dag bare, uten å behøve bekymre sig om noget. Fiskemannen hadde hun lovet — Lars skulde ha for poteter — skoma- keren — og den og den og den. Hver dag blev det banket på døren av nogen som hadde sitt å kreve. Og hver dag måtte hun på ny kunne le og si: dessverre, der kom ingenting i posten idag. Og over alle disse pinaktige småtterier ban- ken, skatten — gjeld, gjeld, gjeld! Hadde de bare ikke hatt den! For å låne her og betale av der — og så låne der for å betale her. Stadig grave nye hull for å stappe i de gamle, og allikevel så gapte de be- standig efter mere. Hun hørte Christian komme ned trappen, og gå ut. Hun ropte på ham gjennem det åpne vinduet. — Ja? han stanste utålmodig og stod og kiste mot henne i solen. Som hun så ham stå der — den ranke, høie skik- kelsen, svai næsten i sin myke slankhet, det kraftige