30 - kunde hun ikke huske han hadde snakket om pen- gene, bare gleden over å få skape, og da hadde pen- kene kommet av sig selv likesom. Et par ganger hadde han reist til Oslo og Bergen. En gang til England, men det hadde ikke resultert i noget som helst. Nu hadde de ikke penger til det lenger, og ikke hadde han klær han kunde vise sig i heller. — For å få arbeide, Eva, lån eller kreditt må man se ut som man ikke behøver nogen av delene, hadde han sagt sist han kom hjem fra en slik resultatløs reise. | Men med ett lo hun ømt til et annet minne — innflettet som det var i dette. Hun hadde bedt ham kjøpe et hverdagskjoletøi, og litt av hvert som hun behøvde. Og da hadde han hatt med sig hjem et stykke praktfull kinesisk brokade, glitrende og skimrende som solskinn på vann. — Jeg orket fan ta mig ikke kjøpe det kjedelige tøiet du bad om, hadde han sagt. Eva gjorde et utålmodig kast med hodet, og tørret tårene. Sitte slik og minnes og gruble, det var som å stirre på en bakevje i strømmen med skiftende lys og skygge. Trett bøide hun hodet, øinene sved efter gråten — kunde han bare komme av og til og — ja likesom gi henne litt skinnende brokade. Hun vasket op og ryddet på kjøkkenet og i spisestuen, og mens hun holdt på med det husket hun plutselig — skoene til guttene! Hun tok op på kjøkkenhyllen, bak den tikkende vekkerklokken, som hun hatet. Hun syn- tes at bare hun så den, så hun et lurvet og surt pike- hode fare op av søvnen ved den irriterende skram»