| 35 Eva drev inn gjennem stuene, satte op de store dørene til altanen. Det var rent rart å gå der igjen. De hadde holdt sig i spisestuen hele vinteren for å spare brensel, så de var på en måte fremmede og nye for henne nu. Peisestuen med sine veldige bok- hyller og tunge møbler, hennes eget lille kabinett med hvite møbler, og det store vinduet, hvor hun med et smil tenkte på at her hadde hun samlet all verdens kaktus engang. Hun for sammen — Hjør- dis satt der og leste. — Sitter du her? sa moren usikkert. Hjørdis så bare op på henne uten å svare. Datte- ren hadde lagt sig til et eget trossig lag, som ikke var til å få has på. — Har du ordnet værelset ditt? — Næ — Hjørdis hufset på sig. — Og så setter du dig til å lese. — — Hjørdis reiste sig langsomt og uvillig, og blev stå- ende og holde på boken. — Du er da så stor, sa Eva usikkert, at du burde se og forstå — det er et og annet du kunde hjelpe til med, sånn som vi har det nu. Hjørdis” mine blev mer og mer trossig. — Ja, hvad da? — Det vet du like godt, som jeg! — Jeg trodde virkelig vi skulde ha fri idag — — — Fri — tror du jeg har fri nogensinne? for det ut av Eva. Men i det samme hun sa det angret hun, angret, at hun hadde sagt noget i det hele tatt. Denne uvillige hjelp, som hun hatet. Det kom sig vel av den skuffelsen hun følte over at datteren aldri kunde gjøre noget uten å bli trumfet til det. Der for plut- selig en liten kald iling av redsel gjennem henne da hun så dette lille glatte blonde hodet med de —