36 store grå øinene, den trossige røde munnen og nesens fornemme linje. Så forunderlig kjølig, så sikker — og så fremmed. — Hvem er hun? for det gjennem moren, idet Hjørdis strøk forbi henne og ut. Eva hørte henne gå op trappen og inn på værelset sitt. Randi — tenkte Eva — hun er bare liten og god og lys med et vell av vilire krøller — engang hadde Hjørdis også vært slik. Skulde Randi også se på henne med slike øine, møte henne med det ansiktet Hjørdis hadde møtt henne med idag? Hun gikk inn i spisestuen og begynte å legge sam- men «vasken», som lå der. | Mens hun holdt på med det kom Christian til- bake. Han så glad og oplivet ut og hadde med sig et utall av sko til Hans og Erik. — Jeg har ordnet det med Simonsen, sa han kort. Hun så forundret på ham, og den tanken for gjennem henne — hvorfor har han ikke gjort det før, når han kunde? — Han forstod og sa: Jo, jeg gav en tre måneders veksel. — Ja, men Christian, sa Eva forskrekket — kan vi det — hvor skal vi ta? — Hun kjente ikke stort til veksler, annet enn som en farlighet hun hadde lest om i romaner og som kunde strupe en mann fort og ubarmhjertig. — Kan — han så på henne med det rare forpinte glimtet i øiet — når man må? — Du kan da vel for satan forstå at det må bli en råd til den tiden — på en eller annen måte, la han til. — Det er sant, brøt han av fort, glad over å finne noget annet å snakke om. — Jeg traff sogneprest Phiil, han sa vi måtte