38 singinstrumenter, og innimellem skar sangen igjen- nem. | | Eva og Christian gikk ut på altanen, Christian med Randi på armen. | På den solfylte landeveien kom toget. Vinden fol- det ut avholdsfanens store duk, — ungdomslagets. Det glitret og skinnet fra messinginstrumenter, lyste hissig fra nasjonaldraktenes røde og grønne liv og hvite skjorteermer, forklær og skaut. Og som et yrende brus av farver alle de viftende små flaggene over barnehopen, som irengtes, puffedes, sang, lo og skrålte, mens en lærer i svart og dystert flagrende bonjour og triste hornbriller forgjeves prøvde å holde styr på dem og få dem til å gå i takt. Der gikk doktor Hermansen og sakfører Kobro, pastor Phiil og hans mor. Der var bankchefen og ordføreren, berredskassereren. Alle hadde veldige nasjonal- sløifer, og så ut som de var dypt medvitende om at de gjorde sin plikt. Der var kaptein Strand og hans lille fyldige glade frue, som rett som det var snudde sig for å se om alle hennes åtte unger var med. Til og med den minste, som en sur barnepike trillet i vogn. | Fru Strand viftet og vinket da hun så Brenners på trappen. Han følte det så underlig, Christian, da han så toget strømme forbi — alle disse mennesker, som hadde en fridag fra arbeide og ansvar . . .Utål- modig brøt han ut: Det er da egentlig latterlig med et slikt tog! Hvor mange er det av dem, som egentlig tenker på hvorfor de går der, tror du? — Tja, sa Eva adspredt — det kan vi jo ikke vite. — De går der nok nærmest for å få sig en fridag. — Det behøver vi vel alle, du har da selv sagt at