37 endelig ikke glemme vi skulde i prestegården i kveld. — Så slipper jeg å vaske op iallfall, sa Eva og lo | litt — og barna får sig noget godt. — Det var da også en grunn å gå i selskap for. — Han forsøkte å si det muntert, men fikk det ikke til. Evas ord var så klagende trette, og de hadde en - brodd, som stakk ham. Hans kom farende inn med mer — vi kommer for sent til toget. De begynte å Erik i hælene. De hadde Randi med sig. — Du mor, nu kan vi ikke ha henne lenger. To- get kommer snart — de er begynt å salutere og .. De pratet i munnen på hverandre, bråstoppet og tidde da de fikk se faren. Men så fikk de øie på skoeskene, og da skjen de op. — Å, skynd dig, mamma, hører du ikke de kom- grave frem. — Å, får jeg de derre — de e gem de! Hans viste Eva et par lakksko med hvit randsøm. — Jamen er ikke de bra upraktiske — spurte Eva, skulde dere ikke heller ta disse? Hun tok op et par svarte sko med tykke såler. De er ikke så dyre heller. — Ja, hvad synes du? Eva vendte sig mot Christian, som stod og lekte med Randi, for pika forlangte energisk, at pika å nye koa. — Behøver de ikke begge parene? De der fine kunde jo bli til selskaps. — Jo, sa Eva usikkert, jo, men — — — — Æsj, de kronene fra eller til! Guttene byttet i fykende fart. — Jamen skal dere ikke takke — og er dere sik- ker på at de passer. — Joda — takk, takk! Og dermed så for de på dør. Langt borte fra lød «Sønner av Norge» fra mes-