54 og skravler ivei om nøisomhet og om å løfte i flokk? Vi vikingers ætlinger med øinene tillitsfullt vendt mot fremtidens og utviklingens blånende tinder, som her i landet heter: Skule. Doktoren fnøs med en stor gest — han er fan ikke nogen vikingeætling for- resten, se på den svarte skallen, den stammer fra de trellene våre elskede sjørøvere tok i strandhugg for å ro skibene sine. Og nu er han kommet på taler- stolen! Den Karken — som har vært med på næsten alle de dumheter denne bygden har begått siden krigen. Nu går han forresten rundt og samler i flokk til en revefarm. Efter en forsiktig og nøktern kalkyle — doktoren laget en geip — kan man regne med gjennemsnittlig tre hvalper pr. år, og syv og femti procent uibytte. Jo, de blir et par prektige avlsdyr både han og bror hans! Men jeg er redd for, at vi som til slutt får arven — alle vi andre, hvisket han rasende — vi kan starte en eselfarm av kolossale dimensjoner. Enig? vendte han sig til Christian. — Å, jeg vet ikke, det er så lett å spå efterpå, svarte Christian lavt. Han var irritert, syntes det var sig selv han skulde forsvare mot doktorens skravl, enda han forstod at doktoren nærmest øste ut om sig for å ha gleden å høre sig selv. — Hvad vi burde og ikke burde gjort, så holdt vi nu hverandre nokså broderlig i hånd alle den gan- gen — iallfall når det gjaldt å danse om gullkal- ven — — — Ja, og nu skal vi danse videre rundt sølvreven — jo, da, avbrøt doktoren — tjene mest mulig, gjøre minst mulig. Konstruere op et nytt Eden av revegarder, hvad?