55 — Men, fortsatte Christian — om vi nu kunde la bli å skylde på hverandre bare, og forstå betydnin- gen av det der, som bare er blitt en dum og menings- løs frase: å løfte i flokk, hjelpe hverandre, for helst sier vi jo bare nei, og kommer vi til å si ja nogen gang når vi ingen fordel har av det selv, så er det bare av et slags forfengelighet eller feighet, som vi som oftest angrer efterpå. — De mener kausjonere — skrive på for hver- andre? Det er jo også å løfte i flokk. Tidens syn på caritas — vel fordi den som oftest ikke koster noget. Man har en chanse til å være gratis god, hvad? Men den kan også bli fan så dyr, det er iallfall min erfa- ring. Christian merket rasende, at han følte sig truffet, og han så Evas øine bli usikre og undrende da hans blikk møtte hennes. Han vendte sig og mumlet noe til Eva om at de måtte vel se hjemover nu — barna og . . . Dokto- ren forstod plutselig, og grep ham i armen. — Men i all verden, menneske, De forstår vel, at jeg mente ikke . ... Så skulde da også satan! Her står jeg og snakker i utsyn — i oversikter. Nei, ser De, men jeg har en svigersønn. Gift med min datter altså — han er forresten svigersønn nummer tre der, så jeg må tenke mig om hvad hun heter nu når jeg skriver til henne. «Søteste papsen min» hermet han — brøt av — holdt visst på å si mer enn han vilde. Blev stående og stirre fortenkt fremfor sig mens han suget på mustasjen. — Nei, men skal vi ikke heller gå hjem til mig og ta en pjolter? OQverlate folket i fest på brus og vør- terkake under I. O. G. T.s flammende merke. Jeg gir mig fan på, at snart så tror de Hellig Olav hadde