57 Talen var slutt. Sangforeningen harket og stemte i: Ja vi elsker. En og annen reiste sig — en og annen tok hatten av, men de fleste stod som før, litt Ge bare. De var ikke kommunister. Hadde ingenting imot fedrelandet, men de var redde for sin verdighet, og hadde aldri lært sig å ta hatten av for noget som helst. Eva gikk og så efter barna. Hilste på kjente, men gikk fort forbi for å slippe snakke med dem. Uroen og rastløsheten hadde grepet henne igjen når hun tenkte på alt som skulde gjøres innen kvelden. Hjørdis og guttene tigget sig til å få bli igjen og se på idrettslekene. Randi tok hun med sig hjem. Kjolen hennes var skitten alt, de hvite strømpene og. Hun måtte finne noget og bytte på henne, bare hun nu hadde noget som var rent — og strøket. Hun gikk hjemover så fort hun bare kunde for Randi — ungen vilde ikke bæres — hjem til det - uryddige huset. Uopredde senger, skitne gulv. Og så var det middagen. Den eggedosisen slapp hun visst, der kom visst ikke nogen hjem. Og enda hun var glad for det, så følte hun sig på en måte såret, fordi hun skulde være alene. Om og om igjen måtte hun kjempe med gråten som steg op i henne sammen med minnet om noget fra deres ungdoms og lykkes første tid. Den gangen da hun syntes hun levde bare i armene hans — varmt og trygt og elsket. De hadde gått sammen i Lagene og der hang et billede av Eva i paradis av en eller annen gammel ukjent mester. Det var før Eva hadde fått smak på eplene, så hun var uskyldig og naken. — Min Eva er meget vakrere, sa Christian. —