58 Eva — hadde hun svart — er det ikke dumt å kalle nogen for Eva — det skulde bare den første kvinne ha hett. — Jamen, det er jo du det, utbrøt han, og så kysset han henne midt i den store salen til dydig forargelse for et tysk ektepar med Baedekker, og en gammel hvithåret vaktmester. De gode dagene — litt efter litt hadde de ebbet uti. Ebbet ut? Nei, det var ikke sant, det var bare sludder. De skulde ha sin vår igjen med regn og velsignet grotid av voksende spirende liv, inn i en ny sommers frodighet. Det var vel det at hun idag hadde ventet og tenkt de skulde ha en dag sammen igjen — barna, Christian og hun. Og så blev det ikke. Barna gikk til sine fornøielser — og Christian ..... Og ikveld skulde de i et idiotisk selskap. — Du sover bestandig, når jeg kommer, kunde han beklage sig om kvelden. Men det hendte hun hørte ham ligge der ved siden av sig og snu blad ef- ter blad i en bok, søvnløs som han var. Hun orket ikke vekke sig selv helt — glide ut av den uutsige- lige hvilen det var å ligge sånn ganske stille og ikke behøve orke noget mere. Stakkars liten, mamma går visst for fort for dig. Hun bøide sig ned og gned kinnet sitt mot Randis, og så tok hun barnet på armen. Plutselig opdaget Randi, at hun hadde mistet flagget sitt, og begynte å storskrike. Eva stakk bakveien inn til Simonsen og fikk et nytt til henne — et stort et med messing- spyd i toppen av stangen. Hun borget litt av hvert annet også, det var jo syttende mai, og hun syntes de skulde ha litt ekstra godt til middagen.