66 med fotografier og nips på en brodert løper. I ta- ket hang en gammel petroleumslampe med prismer og lysholdere, omgjort til elektrisk belysning. Nogen veldige bokhyller, som gikk fra gulv til tak. Lino- leum skinnet kaldt og nybonet. Over det hele sve- vet en svak lukt av medisin — av lysol. Igjen syntes han å se Eva bøie sig over champagneglasset med de bare runde skuldrene skimrende i skinnet fra den røde lampen. — Tja, Strand, sa doktoren grundende mens han svinget på glasset sitt. Strand ja. Han var blitt dyk- tig slapp i ansiktet og små sveitperler glinste i den jerngrå hårroten. Han hadde tatt brillene av og kiste anstrengt. Lo litt. — Det er rart, sa han, men det er regel, at når en er gått begynner man å snakke om ham. Ondt eller godt — helst ondt, men som sagt — Strand, han har det godt han! — De sier det så medlidende, doktor. — Ja, eller misunnelig! Tenk, at verden er bra den, citerte han, og Gud, og en glad hustru full av små rabiate idéer. Og en hel røis uskikkelige her- lige unger — — og så får han på tepotten av ma- dammen når han kommer for sent hjem til middagen. Christian så fort bort på doktoren. Var han så full, at han sa slikt? Han begynte angre at han ikke hadde gått med Strand, og samtidig fulgte ham det minnet om Eva, det rørte sig i ham en heftig lengsel efter å se henne le slik igjen, uten alt det bak, som hadde risset sylfine rynker om hennes øine og munn. Christian sa bare for å si noe: — Strand er jo sjømann, han har vel ingen nerver. Doktoren slo hissig ut med armene for å svare. I det samme hørte Christian et kvalt skrik oppe fra annen etasje. Hurtige skritt, springing opover en