67 trapp, en dør som blev slått op og igjen, og hele ti- den hørtes det der hese skriket fullt av angst og smerte. Så stoppet det brått. Christian visste ikke av at han hadde reist sig — stod ferdig for å gjøre noget — hjelpe. Men doktoren satt som før, gjorde bare en bevegelse med hånden. Sitt ned, det der — det greier Jonas! Han tømte glasset, brygget på ny, så fort at sel- tersen bruste over kanten og ned på det mørke plysj- teppet. Christian satte sig flau, syntes det var som om han hadde prøvd snuse i andres hemmeligheter og blitt satt på plass. Og da doktoren syntes å merke det, sa han lavt og likesom undskyldende: det der — man venner sig til det — la til litt anstrengt: — og man vet jo hvad han er. | — Nerver, sa De? Den som opfant nervene | burde vært sparket minst tre uker inn i helvete, fordi han ikke holdt den opfinnelsen for sig selv! | — Jamen nerver har vi vel alle? — Hu, visst ja! Tråder mellem sjelen og krop- pen, som fyller sine funksjoner — det vet vi, men ellers er de for det meste gåter, som vi forsøker å løse, en så, en annen så. Derfor er nervene blitt et felt like rikt på fortolkninger som Johannes Åpen- baring for de argeste sekterere. Nu kommer Kark på kontoret mitt med fysikk som en magasinovn. Han spør ikke — — nei han har lest sig til det, og vet at det er nokke med nervane. I gamle dager hadde de bibel og psalmebok og postille og alle slags gamle sagaer. Nu er det lokalbladet og Allers og lægebok. — Jaha, sier jeg, er det noe med nervene, så gå til presten. Min jobb er svuller og blindtarmer og