75 men, som hadde steget og steget med rentes renter, omkostninger og forkynnelse. Åjo, det var såmenn dyrt å være fattig, dyrt, ikke å kunne betale. En måned, det blev i juni. Hans hjerne begynte å arbeide fort og febrilsk, famlende efter utveier og hjelp, men han syntes bare å se mur efter mur stige op, for å kvele ham, presse ham flat. Han hadde trassert på venner og forbindelser, ropt hver gang at ulven tok ham. Men nu, nu var den der! Han rev papiret i små biter — som om han blev kvitt noget med det! Og plutselig syntes han å se som et forvirret utydelig billede en fanget hare, kastende hit og dit med en snare om labben, i vettskremt kav for å komme sig løs, og over den stod jegeren med skistaven løftet til slag. Han la sig igjen. Han vilde, han måtte sove nu. Hvile ut og bli sig selv, glemme og bli kvitt den rak- kers whiskyen, som jaget ham i blodet. Ta en bok og lese — nei, det gad han ikke. Han drog pleddet over hodet mot våreftermiddagens sterke lys. Tvang sig til å ligge stille, bare stille, men det var som om noget rev ham med sig i rasende fart, fortere og fortere. Og med ett syntes han han stod på Østbanestasjo- nen i Oslo. Det var mørkt under det store sotete glasstaket. Høifjellslokomotivet stod der overiset og fullt av sne. Og skygger av mennesker ilte forbi med sneen knirkende under sine føtter. Det luktet isende kaldt av hvite frostskyer og kvelende stram kullos. Utenfor lå gatene i frostdis. — Karl Johan i lys fra matt skinnende lykter. Kimende trikker, susende biler og os av bensin. Det var som oplevde han den på ny, den fortvilede knugende håpløsheten, som hadde grepet ham når reisens feber var over.