76 Håpet om at noget skulde skje, at han skulde få arbeide, hjelp for sig og sine. Byen lå der og sov sne- tung og mørk under en sotsvart trist himmel, uten dybde, uten farve og mening — bare med reflekser fra lysannonsenes hissige strålebunter. Han hadde reist i desperasjon, fordi han ikke orket gå der- hjemme. Han gikk der og drev på gatene til det blev lyst, og han kjente storbyen som en fysisk pine — ruvende og fiendtlig, med stengte dører overalt. Følte bare sin egen fattigdom, motløshet og håpløs- het, som steg og steg. Strømmen av mennesker økte, hastet forbi ham i evig jag. Ansikt efter ansikt fikk han glimt av, mennesker han aldri skulde møte mer — like frem- mede og likegyldige, som han var for dem. Selv hadde han bare en sviende følelse av fattigdom — av å være utenfor. Eva derhjemme — barna, Randi lillepike. Jo, far skal ha med en dukke til pika — så stor. De ventet — alle ventet! Han var opom kontorer. Søkte mennesker, gamle forbindelser. Der var bare en og annen igjen av dem. De fleste hadde forsvunnet i malstrømmen av fallitter — og alle hadde nok med sitt. Han syntes han drog all elen- digheten sin synlig med sig — at hans smil, hans ord var ynkverdige, latterlige og usanne. Hadde ikke mot å spørre efter arbeide — ventet bare febrilsk på et tilbud. Og så blev det bare med høflig koldprat på disse travle kontorer med kimende telefoner, klaprende skrivemaskiner, folk som kom og gikk. Og en nagende følelse av at han optok tid, bare var i veien. «De har det godt De, Brenner, som bor på landet i disse tider, jeg misunner Dem.» Og han smilte og sa: Ja, jeg har det godt! Og han stod på gaten igjen, og gikk igjen, og det blev kveld og en-