83 flau følelse av at han slett ikke var glad fordi Hal- vard Klem satt her. Det gikk mer og mer op for ham, hvor fremmed Halvard var. De hadde hatt meget i lag før i tiden, både forretninger og fest, kan- skje mest fest. — Men vennskap? Nei. Det var vel det at de hadde møtt hverandre i en unormal tid, og han - aldri hadde fått ordentlig tak i Halvard. Han hadde bare vært som en adspredelse — en glad laks, som det stod fest og moro av støtt. Og skjønt han ikke helt vilde innrømme det, så hadde han vel vært ikke så lite blendet av alle Halvards millioner — stolt også over å være hans venn. Han mintes med plut- selig uvilje hvad en dame hadde sagt til ham engang. — Tja, Halvard Klem — så lenge han hadde pen- gene fant vi oss i alt mulig av ham, — men ikke nå lenger. Kanskje var det slik. Det hadde også . slått ham med både undring og misunnelse, at han alltid bare hadde møtt Halvards ironiske, muntre fasade. Den eneste gang han selv hadde vist sig for Halvard i et fortvilet og motløst brev — som gjorde ham rasende flau nu han så Halvard sitte der og le — hadde han ikke svart engang. Det var som om ingenting bet på Halvard, hverken medgang eller motgang. Hau bare flåste det bort, og hadde for- resten en merkelig evne til å flyte ovenpå støtt. Litt eldre var han jo blitt — tyngre, men ennu stod hele den uforklarlige dåmen av ungdom og gutt fra ham, der han satt og kurtiserte Eva med små flyktige lette ord. Halvard og Eva hadde funnet igjen kontakten fra gamle dager. Samtalen dem imellem gikk livlig med felles minner og små anekdoter, som fikk en egen glans og mening, men som bare fylte Christian med en vak misstemning ved tanken på den tiden da de var med i kretsen av glede og fest — Eva og han.