ST Halvard gjorde en grimase mot den uåpnede flas- ken og blunket til Christian — tror du vi har tid? — åÅnei du, jeg tror ikke jeg tåler mer, du vet sånn på toppen av pjolter — han gjorde en grimase — og så får vi nok ripsvin derborte. — Ripsvin? gren Halvard — næ hør du! — Rips- vin? gren han igjen. Halvard satt der og lekte med en utendt cigarett. De følte begge at de lette efter noget å snakke om. Pausen blev lengere og lengere — pinlig — og van- skeligere og vanskeligere å bryte. Christian greide med ilden. Han kom plutselig til å tenke på doktor Hermansen — det slitne alkoholfjeset med de sterke brilleglassene. Tross all spott, all pessimisme var han et menneske, og sin egen lidelse gjemte han ved å snakke om andres. Tie kunde han og — de hadde ofte sittet sammen han og doktoren bak hver sin pipe og følt fred og hygge. Men å tie sammen med Halvard, det var bare tomhet. Halvard og hans like, de var som nervøse rasedyr, som aldri kunde være i ro. De passet bare i selskap, og helst med kvinner — hadde de dem ikke hos sig, snakket de om dem. På tomannshånd var de ingenting ... — Kom så! Eva stod i døren. Det gikk varmt i Christian da han så henne. Hun hadde på sig den kjolen av kinesisk brokade han gav henne engang. Den glitret og skinte bare hun rørte sig. Satt stramt og enda så mykt om henne. Hennes bare armer og hals lyste elfensbensgule og varme mot de svarte innfellingene. Den var litt lenger enn moten krevde nu — hun hadde aldri hatt hjerte til å forandre den. Den gjorde henne litt fremmed og verdig mot den spede ungpikeskikkelsen han var vant til å se — ny og eggende. I et glimt så han sig