88 selv bøie sig over et bord med matt rød skjerm og tunge duftende roser; møte hennes smil — slik de bare lo mot sine søteste hemmeligheter på tomanns- hånd. Og han hørte sigøinermusikken — kastagnet- tene. Med et stikk tenkte han — det er ikke mig hun pynter sig slik for. Og den var ved Gud ikke noget å gå i prestegårdsselskap i — décolleté, som den var! — Eva, brøt Halvard ut betatt — vet du hvad, det er lumpent av dig. Vil du virkelig drikke rips- vin i den kjolen? Kan vi ikke heller bli hjemme? Du skal få sitte her ved peisen og kurre med cham- pagne og ildslys! Christian, for satan gutt — har du ikke en smoking å låne mig? — Nei, nei, sukket han, og hengte en kåpe om Evas bare skuldre. Hun gikk fort og grasiøst foran dem på høihælte sorte silkesko. Halvard stanset et øieblikk og grep Christian i armen. — Er det ikke satan du! Se da! Og så skal vi gå og bli gamle, få hvite hår, og en dag ikke lenger kunne gripe, og ta favnen full av all den deilighet som jorden bærer! — Vi må skynde oss du! sa Christian, og gjorde sig fri. — Nå, mine herrer, hvor skal vi så gå i kveld? Eva tok dem en under hver arm, og gikk og smådan- set. På Røde mølle? — Nei, er du forstyrret — når en kan ønske — lo Halvard. — Nei, da tar vi flyet til London eller Paris—»Monico, hvad? Montmartre, rart navn for- resten — det betyr vel egentlig martyrenes berg eller noget slikt. Det foresvever mig, at der lå en kirke på toppen av dette syndens glade rede. Et følge hadde nådd dem igjen og gikk stillferdig hilsende forbi. Eva slapp fort Halvards arm.