90 Mere folk nådde dem igjen, blev gående bak dem stille og sedate. De sa ikke stort Eva, Christian og Halvard heller. Vårkvelden lå kjølig PENG dem. Vinden hadde gått til ro og fjorden lå stille og speilte alle fjell rundt om. De gikk rundt den store havnen, der rustne jernbanespor spente krokende utover mot en halvt rasert molo med gapende sprekker i betongen, som is og regn hadde sprengt sønder. De store fa- brikkene her lå mørke og stumme i et kaos av for- fall. Nedfalte elektriske ledninger, knuste støvete ruter — her og der var det slått fjøler for. Asfalt papp hang i stormrevne flak nedover takene og blottet den råtnende bordklædningen. Og i et rot av bjelker og boks, tomtønner og kasser, råtne sek- ker fulle av stenhard cement, jernskrot og rør, rustne tippvogner og sønderslåtte trillebører strakte veldige løftekraners jettearmer sig mot himmelen. I fjæren lå en kantret betongbåt med kjølen i været mellem halvt sunkne lasteprammer. — Hallo, sa Halvard — her ser ut til å ha vært krig. Han fikk ikke noget svar, de gikk bare fort vi- dere. Oppe på toppen av en bakke lå prestegården strålende oplyst. Halvard fikk plutselig et anfall av skrupler og stanset. — Nei hør dere — nei — jeg tror ikke jeg går likevel. Det kribler så rart i mig, jeg er visst nervøs. — Vær ikke dum nu, skynd dig bare! Christian gav ham en dult i ryggen. — Vi er sent ute. Halvard gikk med, men han følte sig inderlig be- klemt og protesterte lavt og rasende. | — Eva, gi mig iallfall nogen råd. Jeg aner ikke