91 ritusen for dette her. Hvor langt skal jeg telle til under bordbønnen? — Hysj da! Han blev stum for alvor da han kom inn i en stor gang full av folk, som hang av sig yttertøi, satte fra sig paraplyer, snøt sig, glattet hår og klær — like stillfarende og høitidelig som ved en begravelse. Innefra stuen hørtes surr av mange stemmer — lavt og utydelig. v — Jeg håper De ikke tar det ille op, at jeg har tatt med mig en gammel venn, som kom uventet på be- søk nettop nå, presenterte Christian Halvard for enkeprostinne Phiil. — Ja, fru prostinne, bukket Halvard — De får ta Brenner for dette, at jeg faller inn i huset slik, ubuden og i sportsdrakt. — Det var da bare hyggelig! Men prostinnens smil da hun gav Halvard hånden, så ut til å være satt på plass med to tegnestifter. Prostinnen hadde hatt en kamp både med sin sønn sognepresten — den tok hun forresten ikke så tungt — og med sig selv, om hvorvidt Brenners i det hele tatt skulde bes. Hun hadde minnet Sebastian om det tunge ansvar å ha menighetens øine hvilende på sig. Toleranse og frisinn — og sitte til bords med syn- dere var vel og bra nok, men der var grenser! Man levde ikke på Kristi tid lenger! Dessuten burde man stikke fingeren i jorden og lukte hvor man var. Det var visselig Gud som gransket hjerter og nyrer, og han alene var dommeren. Men hun hadde hørt så altfor meget om Brenners rundt om i bygden, på foreninger og bibelmøter, og ellers også, så hun