102. — Kan du ikke gi mig resept på noget her i ver- den, som ikke før eller senere gir bakrus? Mins du Matti Aikio sa engang, at han vilde opfinne en ny slags alkohol, der man først fikk alle iømmermenne- nes elendighet og siden en salig rus? Han tidde litt. — Den frøken Lone som Eva snakket om, hun var et merkelig lite menneske — selvlysende og vakker. Hutrende tok han en slurk av glasset. Nei, jeg får visst gå du! Halvard reiste sig. Du behøver ikke følge mig. Skynd dig bare og bytt, om du skal nå leiken. Ja, kunde jeg bare vært med dig, men plik- ten kaller. Hils Eva! Han gav Christian hånden og gikk. Christian blev stående et øieblikk. Det kjen- tes så rart, at i det samme døren gikk igjen var det som om Halvard Klem aldri hadde vært der. Hurtig gikk han op trappen for å bytte og ruste sig ut. Han var trett og tom i hodet, men lengtet likevel efter en natt på heia igjen. Men næsten enda ster- kere var lengselen efter å bli hjemme, efter å få holde Eva i armene og glemme alt det andre som hadde vært idag. Slik som hun stod der med de bare armene i kors over brystet, leppene litt skilte og de skuffede bedrøvede øinene, søkende hans uten ord, som alltid hadde vært overflødige dem imellem. Han grep bøssen, den kjentes kold og tilforlatelig i hån- den, slang den over skulderen og gikk ut i natten, som lå der kjølig og klar. VI Christian syntes det var som å dukke ned i en lise av stille og sval taushet da han strevde sig op gjen- nem Brattlias tette nakne orekratt. En bekk larmet og lyste ved siden av den storsteinete stien han