103 fulgte, for i ilskne hvitskummende stryk mot dalen og druknet alle lyd fra bygden — musikk fra pes plassen, skrik og skrål fra fulle folk. Han satte sig og pustet ut, kjente han var litt i bakrus efter doktorens stive pjoltere og champag- nen ovenpå. Prestegårdens solide mat og hærskarer av kaker bidrog heller ikke til en manns spenstighet. Jo, det hadde vært en lang dag! Men han var glad allikevel fordi han hadde gått, så han kunde sitte her nu og føle svetten klebe skjorten kjølende mot ryggen. Langt borte, dypt nada lå bygden. Lys ved lys, tet- test omkring kirken. Laget en krans rundt den dype bukten ved bryggen, spredte sig i ensomme små prik- ker opover dalen — helt til Svartvatnet og Svartfos- sen, hvis tunge drønn han av og til hørte gjennem Brattlibekkens bulder. En rakett raspet en grell lysstripe mot den mørke himmelen: — han hørte fjerne hurrarop fra gnelle barnestemmer idet den sluknet i et vell av farve- kuler. Der kom en til, og enda en. Jo, han var glad han satt her, borte fra det altsammen. Og at det var spilljakt og natten til den attende, for da var det rart om han ikke skulde få ha fjellet for sig selv. — Han hørte den myke late skurringen av en rugde, uten å kunne se den. Han slapp bøssekolben, som han me- - kanisk hadde grepet, satt bare og fulgte lyden. Det var vel en forsinket natterangler, som var på vei hjem, tenkte han og gikk videre. Heia lå der i myk og dyp skumring, og Å trakk en sval vind som raslet i de stormvridde trærne. Det lyste fra svære snefonner. Blåfjell, Kreka og Høgfjell ruvet svære og digre mot himmelen, der en og annen stjerne brant, speilende sig i dunkle pytter