107 det pikebarnet de begge hadde gjort kur til i sin grønneste ungdom. Hun foretrakk Torstein til slutt. Den der rare første forelskelsen — enda han hadde da visst vært mest betatt over sin egen betatthet i dette viltre forunderlige huldrebarn, som han hus- ket bare uklart og som en uendelig Weltschmerz i et sinn som hadde vært mere barn enn mann. Han strøk sig hastig over ansiktet — alle de rare tanker som kommer og går for den som går ene i fjellet. Du gode Gud, hadde det blitt til noget mere enn bare drøm, hadde det vel vært et mareritt nu — og enda han skjønte det, var minnet om den barn- dommen full av sødme. Han hadde kommet sig op gjennem et skar i fjel- let, gikk på randen av et bratt dalføre. Nye fjell dukket op med veldige rullestensblokker mot him- melbrynet. I et svimlende syn nedover lå en stupbratt dal- gryte med et tjern i bunnen, fullt av drivende is. Og koller og hauger og lave åser, dekket av krattskog og bjørk — flatklemte av sne, sønderpisket av storm. Tunge fonner lå igjen overalt, tært og sprukket av vatten og mildvær. Og bekker rant fra tinende my- rer og smeltende sne. Vinden sved friskt. Det døde stive gresset, lyng og ris raslet sprøtt av rim under hans føtter. Stien var borte — han vasset i myrlende, hoppet fra tue til tue. Der lå veldige benhvite trær i den svarte jorden, som frosten hadde spunnet over med fine spindel- vevsmønstre. En orre lettet, han hørte bare den skarpe lyden av vinger, som skar luften bortimot en - dunkel berghammer. Han fikk et glimt av en rev, som rente over en bre. *