106 Moren sått som enke på den store gården. Det var ikke ofte de hørte fra hverandre. Hun hadde visst forbygget sig på et nytt hotell, han visste ikke så akkurat, for slikt skrev hun aldri om. Og ikke visste hun stort om ham heller, nei, Gudskjelov at han hadde holdt henne utenfor sine affærer — Det hadde han iallfall ikke å bebreide sig. Han. smilte litt overlegent ved tanken på at hun engang hadde tilbudt ham å overta gården og hotellene — både det skrekkelige nede i dalen og det sikkerlig enda fælere oppe på fjellet. Nei, han smilte igjen — det greide hverken Eva eller han. Og kjente han - moren rett, gikk hun ikke på kår eller gav styret fra sig så lenge hun var over graven, myndig og virk- som som hun var. Faren husket han bare så vidt. Han hadde vært kunstner — maler, men blev aldri regnet med blandt dem man snakker om. En poet og natursvermer, som rekte i fjellet støtt på jakt og fiske. Hvad de kunde hatt til felles, hans praktiske, tunge og jordbundne mor, og denne innflytterbo- hem? Han døde da Christian var ti år. Moren snakket næsten aldri om håm, og nevnte hun ham, sa hun alltid bare — din far. Det var moren som hadde styrt — hun som hadde bestemt. Han hadde drømt om å bli maler selv engang, Christian, men moren sa nei. Du skal bli noget først, lære dig no- get skikkelig, så du kan leve. Og så blev det slutt med de drømmene han hadde drømt og delt med sin barndoms- og ungdomsvenn Torstein Bru. Men Tor- stein blev forfatter — ja han malte også. Christian fikk av og til et kort fra ham ennu — av og til en bok og. Han måtte smile, men følte allikevel et stikk ved det minnet, som vevet sig inn i alt annet nu: Alice,