109 meget som stå på terskelen til evighetens grense. De snakket om urtåker, om nebuloser, men hvad var det som gav nebulosen idéen til å utvikle sig til det den nu var? Når krøp apen ned fra sitt tre, skamfull og fortvilet over å opdage at han var blitt menneske, og laget sig den første stenøksen, for å få slått ihjel en ond og blind utvikling, som en dag kunde finne på å gjøre enda verre fantestykker med ham enn å gjøre ham til krøpling med bare to hender? Nei, bakom alle løste gåter, alle teorier vilde alltid den største ligge like uopnåelig, like fjern. Hvor ender det, hvor tar stjernene slutt — og hvad er der bak denne slutt? Alltid blev han grepet av en engstende maktløshet når han tenkte på dette, at jorden og solen og alle de stjerner han kunde se — det var en bitte liten del bare av et ufattelig hele, som jaget gjennem endeløse rum, styrt av en gåtefull vilje. Eva — det engstet ikke henne, for henne var det bare undere Gud hadde gjort. Gud? Han sa det grundende et par ganger idet han forsøkte se det befridd for alt det kliss menneskene hadde klint på det navnet de hadde gitt alts ophav. Det var ikke ofte han tenkte på dette. Der var vel noget i hvad Halvard Klem sa engang: Vi nutids- mennesker har virkelig ikke tid til å befatte oss med Gud. Eva — hun tenkte på Ham, hun bad til Ham, han hadde bare aldri reflektert større over hvad det betød. De hadde jo snakket om det iblandt, men det endte bare med at hun sky krøp inn i sig selv fordi hun trodde at for ham var det bare kaldprat og diskusjon. Men det var ikke bare det — det var en undring, nysgjerrig og forlegen, og kanskje litt mis- unnelig. Men det billede han ellers møtte av Gud på sin vei, det var ikke slik som den måtte være som