110 styrte alt, som viste solen og stjernene vei, og som - hadde skapt noget så EET te som mennesket og jorden og alle ting. Michel Angelos Adams aniln: det var noget av Gud. Og var Gud, da kunde han umulig være slik — en slags gemyttlig husgud i miljøet enkeprostinnen Phiil, klynkende og smålig og rimelig og hyggelig, halvkvalt av plysj og støvete palmer. Han lukket øi- nene, åpnet dem igjen, kjente at han frøs. Det var kjøligere nu han lå stille, svett som han var. De lette efter Gud i bordben og med planchetter og i all verdens sekter, det var vel lengselen som drev, men han kunde ikke tenke sig å krype inn i nogen av alle de små båsene og stå og tygge drøv. Han hadde lest om buddhismen engang i sin ungdom, og inn- bilt sig at han var grepet. Han hadde vel hatt noget av den samme hovmodigheten, som drev folk inn i teosofi og spiritisme og Sufi og Krishnamurti, og hvad det heter altsammen. Det var vel det at om de bare som doktor Hermansen sa, fikk klædt Kris- tus i smoking og shinglet jomfru Maria, så vilde de akseptere — iallfall til det blev umoderne. Men Gud måtte da være tidløs! Han maket ryggsekken bedre til rette under hodet. Naitsvermeri og poesi — det var vel det som fikk slike tanker til å dukke op! Slikt han ikke hadde snakket om eller diskutert siden sin grønneste ung- dom. Men han hadde aldri gjort oprør mot noget — sånn som åttiårene gjorde oprør mot den tidens uli- delige pietisme. Nei, han hadde bare arvet — en arv han ikke engang brydde sig om å ta vare på. En del prat og jargon om frisinn han aldri hadde tenkt større over hvad betydde, og som av og til hadde gitt ham en følelse av irritasjon fordi han