119 og vilde kjøre videre, men full av håpløst raseri så han at forhjulet var bøid i gaffelen, så det ikke kunde gå rundt, bare skle” bortover veien. Han for- søkte banke det rett, men rev bare løs nogen spiler, og med en ed hev han vraket ut i veikanten og sprang. Han tok sig til ansiktet, fikk blod og sand i hendene. Luen hadde han mistet, ante ikke når. Det var øde der han løp. Ingen gårder, ingen hus, bare den lange veien, som lå foran ham i blendende morgensol. Og han så alt han hadde igjen innen han nådde hjem, bakker og broer og skogholt, grin- der, hus, enger og marker nedover mot Svartfoss. Uendelig langt bort lå Storhestens tunge rygg blå i soldisen. Og som han hørte sine føtters ensformige slag mot gruset, kom tankene myldrende med red- selsbillede på redselsbillede, som han forsøkte skyve fra sig, men bare for å se nye i gjetningens og uviss- hetens angst. — Det har hendt en ulykke — det har hendt en ulykke. Ordene dunket i takt med hans tungt ar- beidende hjerte, hivende pust og rappe fotlag. Sa man ulykke om en brand? Frua har sendt meg — ho sa me laut finde deg, ho sa me laut finde deg. Ordene tok ham som et eneste fortvilet skrik om hjelp. Randis søte lille fjes, svartbrent og ugjenkjenne- nelig, munnen bare et geip av vill smerte. Gangene fulle av røk, flammer og klirr av vindusruter som sprang. Hjørdis og Hans og Erik! Eva kjempende for å komme op til dem. Og så forsvant det altsam- men i et veldig brak idet taket raste ned i en sprut av hvirvlende gnister og grådig slikkende flam- mer. ' Han sprang fortere og fortere, og imens syntes