118 cykkel, som stod nede i veikanten, og at han måtte pumpe. Han gled på sleipe stener, falt et par ganger, reiste sig og raste videre. Han vilde bli kvitt mannen, som forsøkte å følge, vilde ikke høre mere — ikke få visshet for alle de tusen forvirrede billeder, som strømmet innpå ham. Han fant cykkelen, som stod støttet mot en stab- besten, slengte sig op på den og jaget mot Svartfoss i sinnssvak fart. VII Det gikk nedover næsten hele tiden, og Christian lot det stå til enda cykkelen rett som det var holdt på å gli i hjulspor, skjære ut på den vårblaute veien. Svetten brøt frem, rann ned i øinene, sved og blendet ham. Og hendene som holdt om det rys- tende styre blev klamme, iskolde og følelsesløse. Han måtte gripe fastere og fastere for å kjenne at han hadde tak. Løsrevne ord av hvad budet hadde sagt blandet sig med lynglimt av lammende angst for hvad som skulde møte ham når han kom hjem. Det var en rar uvirkelig tåke over alt han så, over veien han raste frem på, humpende og skranglende på de næsten lufttomme ringene. Stabbestener for forbi, ofte far- lig nær pedalene, skog og ur og kratt, gårder, dyr- kede marker og hus. Men det eneste som var, var veien foran ham, som kroket hjemover. — Han fikk for sent øie på et dypt hjulspor idet han skulde skrå over veien. Hjulene skar nedi, og han bremste så det skrek, men blev kastet forover i det samme og stupte. Cykkelen for mot en stabbesten. Han var oppe i samme øieblikk han falt, rykket den op igjen