nå T veg . spe nen 121 så det skrek, og hjulene hvirvlet i sinnssvak fart. Hans hender arbeidet lynrapt og presist. Den tunge vognen veltet over et øieblikk i en sprut av vann, kom sig på rett kjøl igjen. Christian ante ikke efterpå hvordan han hadde greid det. Visste bare, at bilen skjøt fart med et rykk, følte vinden suste som en storm imot sig. Chaufføren hadde han glemt, men han hadde slengt sig op bakpå, for han hørte ham skrike og banke på ruten. La ham brøle, tenkte Christian, og lot hornet gå i et eneste vanvit- tig skrål der han for forbi kurver og svinger. Vog- nen gled på den sleipe veien, hjulene suget sig ned i dype våte spor, men om og om igjen fikk han dem på rett kjøl. Svetten haglet av ham, og samtidig frøs han. Skvettskjermene raspet mot stabbestener, og hengende grener pisket vognens tak som rasende haglskurer. Han hørte chaufføren skrike igjen og hamre på ruten. Men hele Christians vilje suget sig fast om rattet og den smale veien foran ham. Bare han ikke møtte nogen! Bare den forbannede blikk- boksen holdt! Han presset den til det ytterste, nød formelig den ville farten, som holdt alle tanker på avstand, andre enn den eneste ene å holde bilen på veien. En grind dukket frem. Et øieblikk for det gjen- nem ham å bare kjøre tvers igjennem, men så satte han bremsen på så tvert, at han holdt på å slå an- siktet i en jernstang. Chaufføren hoppet op på stig- brettet, skrek om vognen og galenskap og sette livet på spill. — Ha op grinden, Kark! — Eg heiter ikje Kark. — Han stoppet brått da han så Christians ansikt — en galen, desperat manns. Blodgrimet og blekt.