122 — Du svarer vogna, sa han spakt. Christian hørte ikke, bilen raste i vei igjen, åt sig larmende opfor nogen bratte bakker, tutet gjennem trange tun med unger og høns og griser i et vett- skremt flyktende kaos. En bikkje bjeffet rasende et par tak, som endte i et fortvilet hyl idet hjulene gjorde et dump over den. Først da han passerte kirken saktnet han farten. Og med ett lå hele den ville ferden bak ham, borte og glemt i en rar verkende fortvilelse. For nu så han som nøktern og lammende virke- lighet den tunge røken som veltet op mellem havens trær. Noe høit noe, skorstenspipen, raget op. Han stoppet bilen, og idet han sprang ut kjente han den tunge ramme brandlukten. Og med en al- deles ufattelig følelse av ensomhet og fortvilelse gikk han fort bortover, kjempende mot noget usynlig, som han syntes vilde holde ham tilbake fra det som nu skulde møte ham, og fra alle de stirrende menne- skene. Der var svart av folk rundt brandtomten. Dem hadde han glemt han skulde møte. Ulykken hadde bare stått for ham som Evas, barnas og hans. Men- neskene — deres medlidenhet, deres nysgjerrighet, det også måtte han møte, og tåle! Havegjerdet lå nedrevet, gressplenene nedtrampet og svarte. Møbler stod utover plener og rabatter. Et knust speil, et par malerier lå kastet inn i en flatklemt rosenhekk sammen med en masse kjøk- kentøi. Det brant ennu hissig i ruinene og heten var voldsom. En svart forkullet veggrest stod igjen med et uformelig vindushull. Et vannledningsrør, der kranen var smeltet spydde og spydde dampende vann. Det var som en avskåren pulsåre. Inne i flam-