Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- VII
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread.
/ Denna sida har aldrig korrekturlästs.
124
fullt slikkende flammer, som tærte og åt. Og røken
som veltet tung og sur rundt den høie glødende skor-
stenspipen.
*
Han møtte en pike i gangen på prestegården.
— Hvor er hun? Jeg mener fru Brenner, la han
til fort.
Han tok trappen i et par sprang. Eva hadde hørt
ham komme, møtte ham og falt ham om halsen med
et skjelvende lite hikst av gråt og lettelse.
— Christian! hennes hender famlet om hans
skuldre og hals.
Det var halvmørkt med de nedrullede gardinene
og bare en liten elektrisk lampe på et av nattbor-
dene. I de store sengene lå barna og sov. Hjørdis og
Randi i den ene, Erik og Hans i den andre. Der luk-
tet så forunderlig kaldt. Nymalte lyseblå vegger og
hvitstivede gardiner. Og et rot av klær og småsaker,
som han forstod var slikt de hadde reddet. De stod
der ordløse, Eva bare skalv og skalv i armene hans.
Med en rar og øm vekhet skjønte han hvad disse
spede skuldre hadde måttet bære alene i denne uhyg-
gelige natt. Og det første hun sa, lavt og kurrende
lykkelig idet hun gned og gned hodet mot hans
bryst var så henne — var Eva — at han måtte bite
lebene sammen for ikke å briste i gråt.
— Å, jeg er så glad du er her — jeg var så redd
der hadde hendt dig noget. Det blev så lenge før du
kom.
— Eva — han tok om hennes hode, mintes at slik
sa han navnet hennes i natt.
Han så plutselig at hun hadde brokadekjolen på
ennu.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Fri Feb 27 22:24:46 2026
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/inghustru/0126.html