123 mene, som sitret så besynderlig uvirkelig og blekt i det sterke sollyset skimtet han vridde jernstenger, halvfortærte bjelker, ruiner av peisen, en glødende uformelig masse. Folk vek til side, så vekk eller hilste bare stille da han gikk forbi. Han gikk rundt uten å spørre, uten å stanse. Han visste jo at han gikk der og ven- tet på å få se konturene av dem under et barmhjer- tig gjemmende dekke. Hvert minutt var en utset- telse, en lise mot det å vite. Lensmann Hansen var plutselig ved hans side. Hans gamle skjeggete fjes var ennu mer bekymret og engstelig enn ellers. — Ja, vi har gjort hvad vi kunde, sa lensmannen undskyldende — det var jo ikke stort. — Nei. — Vi fikk reddet uthuset, det ser fælt ut men — — Ja, sa Christian igjen. Han vil forberede mig, tenkte han, vet ikke hvordan han skal få sagt det. Nu orket han ikke mer, avbrøt lensmannen og støtte frem: — Er nogen blitt — skadet? — Nei — skadet? Lensmannen så forundret på Christians ophissete ansikt — nei. Christian satte i en latter, det lød som et rop, han var kritthvit i ansiktet. — Hvor er de? Lensmannen så et øieblikk helt tosset ut, men så forstod han — å, fruen og barna? De er i preste- gården, og . . . Nei, men hvad er det — er De syk — De har visst slått Dem? Christian gjorde sig brysk fri hånden som spørrende og deltagende hadde lagt sig på hans arm. Han følte en rasende tørst. Så hele brandtomten igjen, alle de forkullede restene mellem ondskaps-