er 131 fæle. At Gud viser oss vi har ikke lov å være sam- men når vi ikke kan betale prisen. Rasende avbrøt han henne. — Og det er vel min skyld — ikke sant? Er det slik du vil nu — skilles? — Ghristian, stemmen hennes steg til et forpint rop, — du er ond! Du har ikke lov å si slikt, mis- forstå mig slik — skjønner du da ikke at jeg synes jeg bare har dudd til å leke i armene dine — og når alt dette kom dudde jeg til ingenting! — Dudde til hvad? sa han spent. — Til å hjelpe dig — hjelpe, hun famlet og lette efter ord. — Der er jo slike sterke folk, kvinner og — jeg har sett dem, hørt om dem — som hjelper en mann over. Han fikk lyst til å gå, syntes han rørte ved noget farlig og avgjørende, men han blev bare stående og se på henne, der hun satt sammensunken og grå- tende foran vinduets nedrullede gardin, der løv- skygger og solflekker lekte. Brokadekjolen skinnet og skimret på hennes bøiede rygg. Den var blitt krøllet og medtatt og sulket inatt — og slik syntes han at en kvinne måtte sitte, som var latt ene — bedradd og voldtatt og sveket ... Angst brøt han ut: — Å Eva! Du kan da skjønne det skal bli! Bare vi får områ oss! Latterlig og flau hørte han stem- men sin i det tyste værelset. — Men, takke mig til å bo i det uthuset mot dette her! Du kan da skjønne at vi må være sammen, jente! — Sammen ja! hun ranket sig plutselig i stolen, — om å borge — og lyve — og bedrage — og finne på utflukter! Så så hun hans ansikt. For op og