132 gjemte sig hos ham. — Å tilgi mig, Christian, jeg mente ikke å si det! — Vel, sa han hest, — du mente det — mente bare ikke å si det! — Nei, nei, nei — du skjønner bare ikke. Skjøn- ner bare ikke, at jeg har det vondt! For min skyld — for din, for barnas! Christian, hvad skal det bli til — hvad skal det bli av oss — tror du ikke jeg og foretrakk å bo i det uthuset? — Men? — Jeg sa ikke men, Christian — allikevel — det er jo ikke vårt! Vi har ingenting med det. — Ikke vårt? Fort og spent sa han idet han skjøv henne fra sig: — Vet du kanskje at banken har sendt mig varsel om tvangsauksjon? Det var så rart og likegyldig å si det nu — dette som han hadde grudd så for. Det lå bare fjernt og i utkanten av en ny angst, som hadde slått sine klør i ham. — Vi har jo ventet det lenge, sa Eva — hun satt som før. Det var som om hun lyttet efter noget, satt og slet febrilsk i fingrene sine og bet og bet sig i le- bene. — Og prostinnen sa — — Hvad, sa hun? — Å, sognepresten sitter jo i bankstyret. — Så skulde da også satan ta Sebastian! — Nei men Christian da! Han kastet bare uvillig på hodet. Tankene raste gjennem ham, trangen til å gjøre noget, få vridd sig ut av alt dette. Og plutselig husket han med kval- mende ulyst, at han skulde spørre Strands om å få lov å bo. — — Jeg må telegrafere til mor, sa han fort — hun må jo allikevel vite. Og kanskje hun kan hjelpe oss,