136 VIII Branden blev bygdens stående samtaleemne. Der blev sladret og pratet og diskutert, slik det bare kan bli i en liten bygd og i et land der en brand som oftest blir opfattet som et siste fortvilet forsøk på å vri sig ut av økonomiske vanskeligheter. Christian Brenner hadde dessuten ved forhøret tilstått, at han hadde surret en sprengt sikring med messingtråd. Det hadde vært hans mening å skifte den ut, men han kunde ikke sikkert huske om det var blitt gjort. Dette for bygden rundt og blev naturligvis kom- mentert og fordømt. Det eneste gode det førte med sig var at elektrisitetsverket fikk en blomstrende av- setning på sikringer, og at strømforbruket minket. Han hadde også vært på det klækammeret hvor il- den brøt ut, for å finne frem sportsklær. Han trodde han hadde lyst sig med fyrstikker da den elektriske lampen var i stykker, men det kunde han heller ikke huske så nøie. Og da lensmannen trengte inn på ham, hadde han svart irritert og uvillig at hadde han ant det skulde bli brand, hadde han vel lagt mere merke til alt mulig. Men det burde han ikke ha sagt, for det var fabelaktig hvad folk fikk ut av den uttalelsen bare de fikk vridd litt på den. De som hadde trengt inn i huset brandnatten, ymtet om at det var nok ikke så rart at Brenners hukommelse sviktet, for de hadde sett tomme flasker og glass i peisestuen — og de flaskene blev stadig flere. Folk visste også at banken hadde sendt ham varsel om tvangsauksjon. Så her var så mye, at la man det sammen, var det oplagt at Brenner hadde satt på. Han hadde nok sine grunner, og de blev klare nok