137 bare folk fikk tenkt sig litt om og lagt sammen. Han hadde naturligvis solgt en hel del som der var tatt pant i både for skatt og renter og gjeld. Og så stakk den slauren til fjells efterpå, bare for å ha bevis for at han ikke hadde vært hjemme en- gang. Jo, han hadde fått det til! Og en slik kar kunde nok sine saker, både ingeniør og utbygding som han var. Det kunde nok hende det var mer han hadde tenkt å komme sig ifra. Efter branden var det uttatt konkursbegjæring av kreditorene. Sakfører Kobro var ansatt som bestyrer. Det kom bare an på om man fant såpass mye at konkursen kunde fremmes. Det blev vel ikke stort mer enn til Kobros honorar. Kre- ditorene kunde dra sig i nesen efter noe. Christian visste ikke stort om alt de pratet om i bygden. Eva visste en hel del mere. Prostinnen holdt henne å jour med litt av hvert som det var så altfor sør- gelig at folk kunde si, så prostinnen umulig kunde forsvare å holde det for sig selv. Men det kunde ikke falle Eva inn å plage Christian med alt det sludderet. For det var jo bare sludder. Hun syntes at hun vilde vaske hendene sine hele dagen. De hadde det vondt nok uten alt slikt. Christian hadde det fælt hos Strand — det skjønte hun — midt i hele den Strandske families larmende med- følelse. Han bodde i et lite gjennemgangsværelse, og evig uro var der jo med alle barna. De få og fattige stundene de fikk være sammen blev bare en lidelse for dem begge. På hennes væ- relse rekte barna ut og inn. Og nede i stuene møtte de alltid prostinnens strengt reserverte vennlighet, som blev mer og mer anstrengt eftersom dagene gikk. Hun bad aldri Christian bli heller — bad ham aldri