| 139 blev bare angst og lidelse, slik som de pinte hver- andre. Engang hadde de vært nede i det halvt nedbrente uthuset som stod igjen på brandtomten, og sett over alle de ødelagte tingene som var slengt inn der. De blev sittende på en kasse, mens regnet silte og dryp- pet rundt dem fra det ødelagte taket. Det var da et slags fred — bare de to bak en stengt dør. Da gled han plutselig ned på kne, og med hodet i hennes fang gråt han mens hun strøk og strøk ham over håret. — Hun kjente hans munn mot den nakne huden over sitt kne. Krevende, bedende. Det for sitrende gjen- nem henne, den rare hete gledesangsten hun alltid følte når han kom henne slik nær. Men så verget hun sig. — Tøv, sa han bare og lo. Men hun hadde sett det ødelagte huset, vrakgodset rundt om, kjent den svake osen av brand og aske og kull — vannet som lå i mørke dammer på gulvet. — Tøv, sa han og kys- set henne hele tiden. Men med ett reiste han sig. Flau og ydmyket følte han, at hun virkelig mente det — verget sig for alvor. — Christian! sa hun bedende. Han stammet bare noget, det var nær ved at han brast i gråt igjen. Der gikk nogen unggutter og drev i haven — de satte op en flir da de to kom ut. — Slik ler folk, grøsset det gjennem Eva, — når de ser to som kommer ut fra låver og uthus! Hun syntes hun kunde skrike av skam og vemmelse — også fordi hun hadde ydmyket Christian slik. Men der kom noget enda mer famlende mellem dem efter den dagen.