140 Eva hadde mere enn nok ellers også for ikke å miste all selvbeherskelse og tålmodighet. Det var nok så, at de hadde levd på andres nåde før og, men det var ingenting mot alt hun oplevde nu. Prostinnens beskyttende iskolde velvilje — og kjære frue, har De råd til det — det har ikke vi engang råd til. De hadde fått et par hundre kroner fra Christians mor, men de forslo ikke til det aller nødvendigste av klær og slikt. Og så var ikke prostinnen vant til barn, og ikke glad i dem heller, annet enn teoretisk og på av- stand. Dessuten hadde hun vært lærerinne og drog rundt med vage minner fra tyske bøker om pedago- gikk. Og nu var dei evig lenge siden hun hadde hatt eller stelt med nogen selv. Sebastian og hans tallrike søsken hadde vært nogen enestående eksemplarer av rasen, så Eva fikk en slags forestilling om, at de stadig hadde gått fra eksamen til eksamen, renvasket og stillferdige, i hvite flekkfrie klær. Alt hvad Evas unger foretok sig satte nemlig prost- innén i den dypeste og smerteligste forundring over hvordan barn var nu for tiden. Og hun sa det om og om igjen, i en tone som lot forstå, at egentlig så var det Evas skyld altsammen. At der kom merker efter våte føtter på gangenes speilblanke linoleum, at de lekte og skrek i haven, at Randi hadde slik en sørgelig uvane å gå op i bedene — at de blev våt på føttene når det regnet. Alt dette var ting, som barn aldri vilde ha drømt om å finne på i hennes barn- dom. Og hun irettesatte dem ved bordet — påtalte deres manérer, og at Randi værsgod skulde spise op grøten sin. Eva hadde vanskelig for å forestille sig enkeprostinnen som barn. Hun tenkte sig henne helt ut av en form, fiks og ferdig. Dob- belthake med vorte, stramt korsett, valker og litt