143 hun minnet Christian om hvor ofte de hadde sett at | alle forsøk på å få has på denne — en av tidens mest moderne og avholdte guder bare førte til at selv den | hviteste engel kom temmelig flekket og forpjusket ut — av en slik process, til tross for både mortifikasjoner - ogat sladderkjerringen blev dømt til nogen kroners bod. Men Christian gav sig fikke; han gikk fnysende til lensmannen. Lensmann Hansen satt der vennlig bekymret som hans måte var. — Ja, men er det nu riktig vel betenkt? spurte han. — Vel betenkt — sa Christian hissig — den slags infamiteter? | — Ja, ja, men det er jo bare sladder — sladder. | — Men nettop derfor —. | Og lensmannen kom med en utredning ut fra sitt lange bekjentskap til bygden og bygdens mentalitet. Alle vidnene som vilde bli innkalt, og som vilde komme med ny sladder og uvedkommende ting, som alltid var vanskelig å få gjendrevet. Nei, en sånn | process gjorde alltid mere skade enn nytte. Det var næsten det samme som Eva hadde sagt. — Og — Ila lensmannen forsiktig til — Deres stil- ling her er jo ikke — helt god. Og vidnene, han drog litt foraktelig på det — de går mest med strømmen. — Jamen, sa Christian, jeg kan da ikke la den - slags sitte på mig. Lensmannen tenkte, at det som stod i avisen var bare en liten del av hvad hele bygden sa og mente sig å vite — bare enda grovere. — Kan De ikke svare i avisen?