142 hende han hadde skaffet nye selv, men da vilde han ha husket det og — — — Og det så hun — uhyggelig klart, der hun stod bøid over sin sønn — at hadde hun stått utenfor og sett på dette som en vilt fremmed — sånn som folk i bygden — hun vilde ha trodd som dem. «Den mystiske branden på Svartfoss» optok avi- sene i flere dager med alle slags formodninger og an- tagelser. Lokalbladet hadde — en naturligvis ano- nym innsender, som så nær det gikk an uten å bli dradd til ansvar pekte på grov uaktsomhet, på gren- sen av ildspåsettelse, og fordret den strengeste under- søkelse på grunn av det tap kreditorene kom til å lide. Den var et mesterverk av sammenskrapet sladder, og hadde til overskrift: Kan banken bære tapet? idet innsenderen formodet, at som saken lå an med ingeniør Brenners mer enn merkelige hukommelses- svikt på et par for ham meget graverende punkter, vilde der være stor utsikt til at assuranseselskapet kom til å nekte å utbetale forsikringssummen — om brandpolisen i det hele tatt var holdt i orden da. Så hårdt som banken var presset før, kunde det vel tenkes at den måtte gå til likvidasjon — til ytterligere ruin for bygden, som hadde lidd mer enn nok ved å bli utnyttet av jobbetidens aller samvittighetsløseste projektmakere. Under stod i en redaksjonsnotis, at banken hadde, da ingeniør Brenners stilling . blev miserabel, satt sig i forbindelse med forsikringssel- skapet og holdt polisen å jour. Christian blev aldeles rasende da han leste artik- kelen. Han vilde anmelde, anlegge sak. Eva forsøkte stagge ham. Det hadde alltid stått for henne som noget både dumt og ynkelig å gjøre så megen stas av sladder, enten den nu var muntlig eller skriftlig. Og