146 De ikke jeg forstår at det er rødglødende helvete å måtte ta imot? Såpass har jeg vært med om selv. Så la han til med den rare skeive geipen sin: — Jeg har tenkt å anskaffe mig en likkiste, som kan låses innvending fra. Han skålte og drakk. — En slik gam- mel distriktslæge som jeg — har sett en del — og hørt enda mere — mest ondt — ja mest ondt. Dok- toren tidde nok så lenge, så sa han som for sig selv: — Hvor jeg alltid har måttet kjempe mot det bare å føle forakt for menneskene, De, og medlidenhet, og lyst til å hjelpe også, fordi de er slike kjempefe, de fleste av dem! Hm — engang da jeg var ganske ung drømte jeg om å reformere, gjøre noget, sette merker — hygiene og bad og fornuftig barnestell og Gud vet hvad — gjøre menneskene lykkelige. — — Og nu? spurte Christian usikkert. — Nu? Doktoren trakk bare på skuldrene. — Nu ber jeg bare om litt fred — en hyggelig og lun krok å sitte å vente på døden i — uten alle sprell. Det er facit! — Christian så plutselig doktorens øine stirre una- turlig store på sig gjennem de sterke brilleglass, idet han sa skarpt og anstrengt. — Vet De, at min sønn døde inatt? — Deres sønn — nei, men? — Jo, sa doktoren, og det var en rar skjærende hån i stemmen — den gale sønnen min! Og nu sit- ter De der og tenker, at det var da godt. — Han drap sig — fikk fatt på en saks — lite hendig instrument til slikt. Det der raker forresten bare gutten og mig. Christian så i en underlig angst, at doktorens øine stod fulle av tårer. — Alt det raker i hete helvete ingen annen enn ham og mig. Enda sitter jeg her og sier det til Dem. — Da jeg møtte Dem isted — har