149 dret sig stort. Det var den samme tunge massive skikkelsen, som allikevel beveget sig så lett og be- stemt. Men da hun hilste på ham og Eva, så han at hun var blitt gammel. Det var ikke bare det at håret var grått under den lille hatten. De store øinene var blitt mere anstrengt forskende, som hos en der sover for lite. Ansiktet mer furet, slapt og poset, og hun var blitt fetere. | Han spurte efter bagasjen, og hun viste ham hånd- kofferten hun bar. — Jeg kan bare bli et par dar, sa hun. | Det var ramsalt og sterkt og godt å høre det målet igjen — selv om det var så avslipt som hos mo- ren. | De fulgtes gjennem folkehopen, som glodde på dem. Eva og fru Brenner gikk og vekslet små like- gyldige ord om reisen og været og om prestegården, der de var buden til middag alle tre. — — Ghristian, du viser kanskje mor hvor hun skal bo, sa Eva og stanset der veien bøide av mot preste- gården — og glem ikke at det er middag snart. Hun gikk fra dem med en litt sår og pinaktig fø- lelse — hun alltid hadde når hun var sammen med Christians mor — at hun ikke likte henne. — Fins her intet hotell? spurte fru Brenner da de fulgtes op trappen til Simonsens gjesteværelse. — Nei. Det var meningen vi skulde fått et under krigen, men vi kom ikke lenger enn til å kjøpe tom- ten før det blev kjekkel, og imens så blev det andre tider. Fru Brenner tok av sig hatten, glattet det tunge grå håret og så sig om i det temmelig nakne rummet som luktet sjenerende av grønnsåpe. | — Nå? sa hun idet hun satte sig. Jaså Eva og