154 disig kveld med begynnende måne over nogen bar- ske fjell, hvor enslige kronglebjørker krøkte mot himmelsynet — et kaos av stein, veldige rap ned- over bratte stup, der en elv larmet frem gikk han og kastet i en og annen høl. Eva var der og — det var bare de to. De kom op på en terrasse som var klemt inn i en gryte av stupbratte fjell. Og mellem duftende pors og hvit myrull lå et tjern, svart og trolsk med tuer og stein i. Siv vokste tett og vann- liljer lyste på det mørke vannet. Snellen hven ut for en stor fisk og stangen stod i bue. Det var rent trolsk da det blanke speil blev brutt av tunge plask. Og borte på en grønn myrlendt eng lå en øde seter med sammensunket tak og de nedraste murene av et steinfjøs. Han oplevde den så forunderlig ty- delig — en av deres mange ensomme planløse fiske- turer — Evas og hans. — Den angsten han bar på nu var jo bare litt anderledes — for alltid var vel livet angst, skjønt den som hadde vært, ikke var tung som. den var . ... Han mintes den gangen han hadde lokket Eva fra Hjørdis” sykeseng — hun var rekonvalesent efter difteri, og ingen hadde trodd at barnet skulde leve. Nu gikk han også her og ven- tet i angst og gru og uvisshet. Og sånn vilde det vel alltid bli, så lenge livet var — på litt forskjellig vis bare... Han kvapp da moren spurte om dette var preste- gården. Hvad var det du sa de het de menneskene? Jeg har så vanskelig for å huske navn, når jeg blir presentert . .. *